REFERANSER

Eksempler på samtaler og referanser

Eksempler på samtaler

  • Dette er samtaler jeg har gjort for mine kunder, og jeg har fått lov til å vise dem som eksempler på hvordan en samtale kan være.
  • Men av hensyn til personene i disse samtalene har jeg byttet ut navn på dyr og eier.
  • Jeg har også byttet ut stedsnavn der det er nevnt, ellers er alt gjengitt ordrett.
  • Svaret fra eierne ligger også vedlagt.
  • Dyr er forskjellige, og det gjenspeiler seg i samtalene.
  • Noen forteller mye, noen forteller mindre.
  • Men jeg jobber også med energier under samtalene. Så totalt får alle dyr det de trenger, tilpasset deres egne behov.

Det første jeg ser av Diesel er at han kommer løpende ivrig mot meg. Spenstig og spretten. Nesten så han danser av glede. Diesel har mast etter denne samtalen fra da jeg begynte med å sende han healing i forkant av samtalen. Han kunne absolutt ikke vente. Han er så entusiastisk, positiv og sprudlende. En kan ikke annen enn å bli smittet av det gode humøret hans. Han er så åpen og pratsom som en liten hund kan være. «Men tøff», korrigerer kan meg.
Diesel, hva føler du om stedet du bor nå i forhold til andre steder du har bodd?
«Hvilke sted?» «Jeg bor jo over alt» -litt spøkefull.
Så blir han litt roligere og viser en annen side av seg. Nå får han endret litt utseende, og det blir et slags terrier preg over han. Jeg synes jo han ser ut som en renraset hund, minner meg litt om en Havaneser, men ikke helt? Mulig det er litt terrier i han? Eller kanskje det bare er hans måte å ville se litt mer seriøs ut på.
Han liker å være mer tøff enn søt.
Du vet nok hva Pappa Erik mener, hva tenker du om stedet du bor nå?
«Det er trivelig å være sammen» Han viser at de er sammen i en liten stue. Jeg får inntrykk av at det er en liten plass, og at det er høyt oppe? Mulig dette er i en blokk eller noe lignende. Han viser meg at han går bort til et vindu eller en liten veranda. Det er i hvert fall stort glass og jeg kan se ned. Det ser ut til å være langt ned, i hvert fall fra perspektivet til Diesel.
«Det er nødvendig å bo her» «Det var praktisk» Løsning i forbindelse med jobb eller en situasjon?
«Men den situasjonen er annerledes nå» «I hvert fall ganske snart»
Hvordan er dette stedet i forhold til andre steder? «Upraktisk» «Men vi er sammen»
Han viser meg at det ligger litt avføring og urin på gulvet, som om han har hatt et uhell, som om han ikke klarte å holde seg eller at han var nervøs. Jeg tror ikke han er en hund som trives alene i for lange perioder. Jeg får derfor inntrykk av at han på grunn av praktiske forhold i forbindelse med jobb/reise derfor har blitt plassert litt hos andre. At man har funnet løsninger for å gjøre det beste ut av situasjonen.
Hvordan synes du det er å være med Andreas?
Jeg trodde nå at jeg skulle se en annen hund, en kamerat. Men isteden så dukker en liten gutt opp. Først så ser jeg en gutt på kanskje 8-9 år. Men så ser jeg bilder av baby, småbarn og at gutten er mindre. Forskjellige epoker med denne gutten dukker opp. Mulig Diesel vil fortelle at han ha kjent Andreas lenge? «Sønnen» «Vi var flere» Nå ser jeg Diesel ligge i sofaen ved siden av denne gutten, med hodet i fanget hans. Gutten ser ut til å være opptatt med et spill eller noe på tv. Men Diesel er fornøyd bare han får være i nærheten og nyte selskapet.
Uten at jeg spør om noe, så viser Diesel at han får smerter, og klynker seg. Han kryper rundt på gulvet, vet ikke helt hvor han skal gjøre av seg. Det ser ut til at det er noe som er problematisk med avføringen eller endetarmen. At han muligens har spist noe som har satt seg litt fast eller at han kan være litt betent i en analkjertel. Men det virker som om han kan ha hatt en periode med problemer med å få gå på do.
Han viser også et veterinærbesøk i forbindelse med dette. «Jeskli vondt» I et glimt så ser jeg en bitteliten pinne. Mulig dette var årsaken.
Kattene du bor med hos Christi, hvordan trives du med dem?
Han viser en pus som har noe rødt i seg. Denne pusen ligger han inntil og sover ved siden av. Derfor ser jeg bare deler av pelsen på pusen. Hvit og rød, noen få mørke partier. Tydelig så er han komfortabel med denne. Han ser bort på en annen pus, denne er sort med hvitt. Ligner på en slik Sylvester pus. Denne pusen kan bli litt irritert på Diesel. Jeg kan høre og se en svak knurrende oppførsel. Diesel legger ørene flatt bakover, og passer på å gå i en bue rundt denne pusen.
Jeg får en følelse om at både Erik og Diesel har en tilhørighet til dette hjemmet. Er det et tidligere forhold eller et forhold som er nå? Får inntrykk av at det er mer enn bare vennskap eller familiært forhold her. «Det er det»-sier Diesel «Han vurderer å flytte hit» «Derfor lurer han på hvordan jeg har det her» «Om jeg liker å være her» «Om jeg vil bo her og slikt»
«Jeg synes det er greit å bo hos Christi» «Hun er snill, og gaupe/rødpus er snill» «Lucifer kan jeg tåle» (Navnene kan jeg ikke gå god for, vet ikke hva de heter, men dette er i hvert fall det som Diesel kaller dem)
«Ville vært bedre om Erik også var mer her»
Han viser at på utsiden av dette stedet så er det hage, det ser også ut til å være friområde og litt trær og skog i nærheten. Hvor langt dette strekker seg, kan jeg ikke se. Jeg ser for meg et lite hus i et område hvor det er både hus og større blokker i nærheten.
Hva tenker du om bo-situasjonen, pappa Erik, Christi og kattene?
«Vi skal få det til» «Men han får ikke bestemt seg» «Mange hensyn å ta»
Hva tenker du om din rolle i dette?
«Jeg blir med uansett» «Ordner seg for meg»
Er det greit å se så lite til Erik, eller vil du at han skal bo et sted der dere kan være sammen mer? «Savner han» «Men det er det flere som gjør» Får en magefølelse på at det er en jobb eller en aktivitet med en del reising?
William og Bountus på Vingnes, hvorfor er du ikke blid på dem?
de er sjefene, det må du respektere.
«Det er ikke det å være sjef» «De gjør meg ukomfortabel»
Jeg kjenner at han blir litt motvillig, og vi har nå sittet en stund i denne samtalen. Så jeg spør Diesel om vi kan ta en pause til i morgen, det gå greit.
Neste dag:
Han er veldig ivrig etter å fortsette samtalen.
Er det noe av det vi snakket om i går som du føler at du bør oppklare?
«Kanskje han ikke liker at jeg snakker så mye?»
Jeg forsikrer Diesel om at det er greit, vi har blitt enige om at jeg skal levere dette til pappa, slik at han får lese det alene.
«Ok» «Vi har det veldig privat hjemme»
Han viser en situasjon der han blir med pappa Erik på badet. Erik skal stelle seg, og Diesel slapper av på noe tøy på gulvet. Diesel begynner å vise meg alt fra toalettbesøk til pappaen går i dusjen. Jeg forteller at han behøver ikke å vise så mye av dette, vi kan heller gå videre i samtalen.
Diesel, hvorfor er du så utilpass når du er alene hos pappa Eriks mor og far?
«Det er så stille der» «Føler meg ikke helt velkommen» «Litt i veien» «Det er så veldig annerledes» Han viser en situasjon der han blir snakket hardt til, og skjøvet bort fra noe. Det ser ut til å være en litt eldre mann. Det er ikke noe voldelig eller slemt over dette, kun en bestemt tone. Som veldig mange bruker når de snakker til eller irettesetter dyr og barn. Men Diesel er svært sensitiv og følsom. Og for han er dette uvant. Han er vanligvis en kompis, en av flokken. Og her blir han behandlet so en hund. Selv om han får alt han trenger så har han vanskelig for å falle helt til ro her. Spesielt når han egentlig vil være et helt annet sted med Erik. Han liker ikke å føle at han går glipp av noe.
Diesel, William og Bountus på Vingnes, hvorfor er du ikke blid på dem? De er jo sjefene, det må du respektere. Nå kjenner jeg at han blir litt motvillig igjen. Det kan se ut som om det er to forskjellige type hunder. En brun, og en som er sort. Men det ser også ut til å være andre mennesker involvert her? Et samlingssted eller noe lignende.
«De ser ned på meg» « Det er ikke bare dette med hvem som skal bestemme» «Det er holdningen deres mot meg» «Jeg er da ingen dott» «Jeg blir usikker og ukomfortabel» «Noen få ganger må jeg også få lov til å være litt sur»
Jeg kan høre litt bjeffing og knurring. Så hundene sier vel litt ifra til hverandre innimellom.
Diesel, du begynner å dra på årene, føler du deg gammel? «Du vet at små hunder holder lenger?» Jeg får noen tall som dukker opp. Det er i puljer, først så kommer 9 og 11, så får jeg en magefølelse på 16-og 17. (Tall og navn kan være litt usikkert)Men kan det være slik at Diesel er 9-11 år og har planer om å bli 16-17 år?
Hvordan føler du deg da?
«Jeg er i forbausende fin form» Men jeg kjenner at kroppen hans er stivere enn da han var ung. For å forebygge at han skal bli enda stivere er det viktig med olje-tilskudd i kosten. «Jeg er ikke veganer» «Jeg har det så bra» «Jeg vil leve en god stund til»
«Men jeg har blitt roligere nå enn det jeg var før» «Spinnvill valp» «Erik var ikke stort bedre»
Hvordan har din oppvekst med Erik vært?
«Morsom» «Vi har blitt voksne sammen» «Han har modnet og det har jeg og»
«Vi har egentlig hatt en fin harmoni sammen» «Vært ganske like» «Da han var umoden, var jeg umoden» «Når han ble mer fornuftig, ble jeg det og» «Og så har det alltid vært rom for lek og moro» «Og så kunne vi le av tabber» «Begge to sine» Av en eller annen grunn så viser han litt absurde ting. Jeg kan se at han ikke får kjeft på grunn av sine uhell inne. Det kan nok være fordi pappa Erik har hatt sine uhell selv, på en annen måte. (Muligens ikke helt edru? ..Skal være forsiktig her)
«Kunne ikke hatt det mer moro» «Elsker livet jeg har hatt» «Og skal fortsette å ha»
Er det noe du selv ønsker å fortelle?
«Erik har begynt å bli mer seriøs» «Og lettere bekymret» «Føler han har mye ansvar» Han viser stadig at pappa er på tur med noe teknisk utstyr. Hva han gjør får jeg ikke helt tak i.
«Dårlig samvittighet ovenfor meg» «Det behøver han ikke ha» «Jeg forstår jo hvordan ting er, at det har en årsak» «Vet det må være slik» «Jeg har det bra»
«Jeg skjønner mye mer enn han tror»
«Smugspising av kjøtt» «Men bare en sjelden gang»
«De årene jeg har vært med Erik har en unggutt blitt mann» «Det er klart det må bli en forskjell» «Bestekompiser»
Diesel, Lars lurer på om du har vondt noe sted?
Han viser noe som jeg tror må være en tidligere skade. Har han hatt en ulykke eller fått et benbrudd? (Det kan også være at han viser eier eller en annen)
«Det ble bra» «Pass på tennene mine» «Og rumpa mi»
Diesel, Lars lurer på hvilket annet dyr du kunne tenke deg å være?
Han viser nå to forskjellige dyr. En stor sort Grand Danois, og en ørn. «Kunne tenke meg styrke» «Og få bedre oversikt og overblikk» «I hvert fall ikke et landbruksdyr»
Hva tenker du om Lars?
«Til og med jeg kan bli sliten av all den energien hans» «Men så morsom» «Klok og snill» «Ildsjel» «Bekymret for om det blir for mye for han» «Grenser for hvor mye en person kan klare» (ADHD) -en fornemmelse/beskrivelse jeg får.
Noe du vil si før vi avslutter?
Mulig du vil si noe som bare Erik vet? Slik at han blir sikker på vår samtale?
«Omskjæring» Et privat medisinsk inngrep. «Vi spiser noen ganger i sofaen begge to» «Han har sett på farmen»
Jeg forteller Diesel at han er en utrolig snill og god hund Som Erik og også Lars setter stor pris på.
Så takker jeg han for samtalen.
Marianne
Kommentaren fra Erik i forhold til denne samtalen er som følgende:
Mye som stemmer, og hvordan kunne du finne ut om mitt private intime inngrep?

Når jeg får kontakt så sier jeg navnet hans, forteller hvem jeg er og at mamma Mathilde har bedt meg om denne samtalen.
Han synes det er litt rart at han heter Mons, han som er så flott og silkesvart.
Det første som kommer frem er høye stemmer, og så ser jeg at det smeller i en utgangsdør. Mons skvetter, er redd og befinner seg nå på utsiden av denne døren.
Narkoreir, er et ord som kommer i tankene. Men jeg tror ikke det helt er det. Men mulig det er litt rus og en uberegnelig stemning her akkurat nå. Det varierer mellom kjærlighet og omsorg, til uro og bråk. «Var glad i mitt tidligere hjem også» «Vensta» Mulig han er født der?
«Du skulle ikke tro at min mamma er hvit»
Jeg merker at han blir veldig reservert, vil liksom ikke helt formidle og lukker seg. Han blir motvillig når jeg spør om hvorfor han valgte
mamma Mathildes hjem (jeg kommer bare til å skrive mamma heretter, for enkelthetens skyld)
Jeg velger å avslutte samtalen en liten stund, og heller jobbe litt med han på han på en annen måte, og på et enda dypere nivå. Dette for å komme inn til kjernen av hvorfor han ikke vil formidle.
Her forteller Mons at han er reservert og sjenert, og at han bruker tid for å bli kjent med nye personer, det gjelder både dyr og mennesker.
Han er vennlig og snill, men det tar litt tid å slippe andre helt innpå seg. Han forteller at dette er vanskelig, fordi han er usikker på hvorfor jeg er her nå. Han føler at det er så mange rundt mamma han er usikker på intensjonen til. Alle er ikke som de utgir seg for, og det gjør han skeptisk. Kompliserte relasjoner.
Han er bekymret for å utlevere mamma til meg, fordi han kjenner meg ikke, og tenk om jeg vil henne noe vondt? Hun er så skjør og sårbar nå. Har det ikke bra.
Og er dette bra for henne eller ikke? «Noen MÅ jo passe på henne, for det gjør hun jo ikke selv»
Jeg forsikrer Mons om at jeg har de beste intensjoner, og at han kan være trygg på meg.
Det er mamma som har bedt om denne samtalen, og jeg kommer til å formidle til henne det han forteller.
Han roer seg med dette, og så er han klar til å fortsette med samtalen.
Hvorfor kom du til mamma Mathilde?
«Jeg hadde da gått en stund ute» Jeg fornemmer at han har hatt to hjem før.
Han viser seg selv som en liten kattunge. Han er inne i et hus og leker med et barn. Hun er lys i håret, og har en ball med litt fjær på som hun triller rundt.
De er på gulvet i en lys stue. Det er parkett på gulvet, det er mye hvitt og så er det mange hyller med bøker her. Det er en god atmosfære her. Jeg ser en større pus komme ut av en kurv den ligger i. Pusen er hvit med noen få mørke/sorte flekker. Mulig dette er mammaen. Det er trivelig her, og jeg fornemmer at dette er hans aller første hjem, her han er født. Det er et lunt og godt hjem.
Så viser Mons et annet hjem. Det er en mindre og litt trang stue. Det er grått vegg-til vegg-teppe og hvite vegger. Her er det et ungt par, begge har mørkt hår.
Det ser ikke ut som om det er et hjem som er bodd lenge i, det er nakent, og litt rotete. Det ligger babyleker og jeg ser at det er en baby her. Det er ingen god atmosfære her. Jeg føler at Mons sin oppgave er hjelpe på en dårlig stemning. Her er det ofte mye krangling og frustrasjon, men det kan også være hyggelig. Stemningen varierer veldig. Mons er usikker, synes dette er vanskelig.
«Jeg kunne ikke være der mer»
Hvordan har veien til mamma vært?
Jeg kjenner at jeg blir trist og sliten, så veien har nok ikke vært enkel.
Han viser at han i en periode har søkt ly i en skråning med mye steiner og smutthull. Jeg ser også røde kors huset i den nedre delen av Stordal. Så jeg tenker det må være skråningen i dette området han har vært i. Han viser også veien nedenfor. Den som går mellom Mark og Hesselgaten. Han fokuserer på bruene. Det er flere av dem, både bilbruer og gangbruer i dette området. At han viser tre forskjellige bruer blir litt merkelig, så det kan hende han prøver på en symbolsk måte å vise at han har gått over noe, krysset en barriere. Men det kan jo også være mulig at han har gått over en av dem.
Hvorfor valgte du mammas hjem?
«Jeg merket fort at her kunne jeg være» «Og så tenkte jeg at de gamle damene kunne trenge litt yngre krefter» sier han spøkefullt.
«Jeg så henne da hun satt ute, og så hadde hun så omsorg for en annen pus». (Trultemor) som om det er noe han for seg selv kaller denne pusen.
Det er en makrellfarget pus. Men den har hvit smekke og noe hvitt på potene. Jeg kjenner nå at jeg blir veldig emosjonell, nesten på gråten. Her er det mye følelser hos Mons.
«Jeg ønsket også å ha det slik, ha et godt hjem» «Så jeg bestemte meg egentlig ikke, jeg klarte ikke å la være» «Instinkter og handling på refleks tok over» «Jeg bare gikk inn» «Og jeg snek meg inn så fort anledningen bød seg, eller spurtet» «Mange ganger»
Han viser seg selv stå og spise av matskåler inne. Han blir oppdaget av pusen som har makrellfargene, men med kortere pels og hvit smekke. Hun dominerer områdene langsmed gulvene. Hun reagerer raskest og skal ha full kontroll. Jeg ser at hun jager han ut, flere ganger.
Han formidler at han møtte to forskjellige utfordringer når han skulle gjøre dette til sitt hjem. Det ene er pusen med det hvite på. Jeg fornemmer at hun er like gammel som den andre pusen, men at hun virker yngre. Hun virker friskere og sterkere. Har en annen kropp. Hun er mest hissig på å forsvare territoriet sitt, og på å jage Mons. Hun er mer bastant, og vil ha han ut.
Det er en annen makrellfarget pus med lenger pels. Hun har en litt annen holdning. Hun vil heller ikke ha han der, men er ikke like aggressiv. Hun har sine områder, rutiner og vaner. Og hun kan holde fred om hun får ha sitt for seg selv og han ikke nærmer seg henne. Hun er ikke like hissig, men veldig sær og skal ha det på sin måte. Men hun dominerer uten å måtte ty til raseri, det bare blir som hun bestemmer og ferdig med det. Hun er vant med å dele, og har ikke like store problemer med det. Jeg fornemmer på en måte at hun var først, og så var den andre marginalt etterpå. En slags storesøster.
Men hun vil være i fred, og vil ikke ha han for tett på sine områder. Om han ikke går i veien for henne så kan hun tåle han. Dette er en veldig tenkende og klok pus. Hun vurderer mye.
Hun har sine favorittplasser å være på. Dette er en sofa- og bord-pus. Hun liker å ligge på møbler slik at hun har oversikt, og hun liker å ligge på noe som er veldig mykt. Jeg ser henne i en brun skinnfell/kunstig? Det er også en brun sofa og noen turkise puter i nærheten av henne.
Jeg tror også at denne pusen trekker til seg mye energi fra mamma Mathilde for å avlaste henne. Hun vil ta ansvar og hun vil hjelpe. Det skulle ikke forundre meg om denne pusen også har mye smerter i hofter og rygg, som hun har påtatt seg.
Jeg ser mye av huset fra innsiden når han viser meg disse pusene. Sikkert fordi det er på innsiden av huset utfordringene har vært. Dette er et hus med mange møbler og pene ting som har sin historie.
Mons viser at de andre to pusene har så tydelige definerte områder. Den med noe hvitt på har gulvene og arealene, de nedre områdene. Den med den lange pelsen har møblene og de øvre delene. De to går fint sammen. Og han har funnet seg en fin middelvei. Han bruker områdene mellom disse to, manøvrerer seg til de stedene som de andre ikke går. Jeg fornemmer at Mons også er en pus som er mye i høyden, og han er lett og smidig så han når de plassene lettest.
«Det tok meg 3-4 måneder å bli godtatt av de andre» «Men jeg fikk mat og stell mye før det» «Det er enklere nå»
Mons, er det noe de kan gjøre for deg?
«Pass på at alle lapper om meg, og annonser om at jeg er funnet fjernes» «Jeg vil bli her» «Det er ingen som savner meg nå»
Er det noe du vil fortelle til mamma?
«Hun trenger meg, jeg er ung og morsom» «Munter» «De andre kan bli litt deprimerende, det blir en trist stemning her» «Jeg må få stemningen opp»
Han viser det jeg tenker er et barnebarn. «Han er god» «Selv om det kan bli litt slitsomt, så blir det en munter stemning» «Glede»
Så kjenner jeg en fortvilelse
«Mamma Mathilde må snu tankene sine» «Jeg har sett henne frustrert, sinna og engasjert» «Tatt igjen og ordnet opp» Men så viser han bilde av mamma som sitter stille og apatisk, kan sitte og se tomt foran seg i lange stunder av gangen. Han kjenner at dette er så mye tyngre enn det å være lei seg, og han blir bekymret for mamma. «Spiralen må snues»
Er det noe du vil si til mamma før vi avslutter?
«Jeg er veldig takknemlig og glad i henne»
Så viser han bilde av en skrue som er blank og fin. Så viser han bilde av en skrue som er rusten og ødelagt. Det er noe brunt rundt denne skruen,
og så er det noe lysere, en masse som klumper seg rundt skruen. «det er skruen hun ikke tåler» (?)
«De kommer til å ta bort mye, og la det gro naturlig av seg selv, så det vil bli bedre»
«Og så fusker hun med å ta kalken sin»
Så viser han et rødt garnnøste. Han ruller den frem så de blir en rød tråd liggende foran han.
«Hun må bare finne den røde tråden» «Så vil mye falle på plass» «Alt har samme årsak»
Jeg forteller han at han er en flott og flink pus,
og så takker jeg han for samtalen.
Marianne

Svar fra Mathilde:
Først av alt vil jeg si at det er sjelden man møter mennesker som har en så respektfull tilnærming og kjærlighet til dyr som Marianne har, og jeg er sikker på at det også er årsaken til at hun oppnår slik god kontakt med dem.
Da jeg spurte Marianne om hun kunne hjelpe til med å finne ut litt mer om vår “Mons” som kom til oss i fjor høst og som «søkte asyl» hos oss da det begynte å bli kaldt ute og i løpet av kort tid helt klart kvalifiserte seg til «varig oppholdstillatelse», var det i hovedsak for å prøve å finne ut noe av hans historie. Jeg syntes det var litt rart at han valgte oss siden det her fra før allerede bor to «gamle damepuser» som på hver sin måte er ganske sære, og som aldeles ikke uten videre viste vilje til å ønske ham velkommen.
Jeg valgte derfor å stille med «åpent sinn» til det Marianne eventuelt ville komme med, men etter å ha lest det hun sendte til meg kvelden for tolkningen ble jeg sittende med utrolig mye undring og stor og ydmyk takknemlighet, både til henne og til denne skjønne pusen som jeg etterhvert har blitt så glad i!
I starten var jeg veldig opptatt av å forsøke å finne ut hvor han kom fra. Noen måtte vel savne dette nydelige vesenet som var så kjærlig og betagende vakker med den sorte, blanke pelsen? Jeg tok kontakt med den lokale foreningen for dyrebeskyttelse siden jeg så han både var kastrert og chip´et, og fikk der vite at han var registrert på en eier i nabobyen og også navnet hans. Telefonnummeret som var registrert fikk jeg aldri noen svar på, og lappene jeg hang opp i nærmiljøet her (regnet med at han etter å ha bodd i nabobyen kanskje hadde blitt flyttet på til et sted i nærheten her), men ingen respons på det heller.
Så, da var det bare en ting å gjøre: Han hadde allerede funnet fine måter å “gå under radaren” for de andre pusene i huset, så jeg åpnet hjertedøren og slapp ham inn også der (som om jeg kunne bestemme det!)
Det synes ikke ut som om Vensta har vært hans adresse noen gang, men selvfølgelig kan han ha vært gjest der, men om han som jeg antar har kommet fra nabobyen, har han helt klart hatt en lang vei å gå over flere bruer for å komme hit. Selv om byene ligger nært. I starten trakk han, når han var ute som Marianne beskriver, heller i retningen ned skråningen nedenfor huset ned mot veien, i stedet for som de andre to mot friområdet overfor. Det syntes jeg var ganske rart siden det nedenfor jo er både trafikk og er mer utrivelig slik jeg ser det. Han var helt ubeskrivelig kjapp til å komme seg inn da jeg åpnet døra, rett og slett ikke til å stoppe, og han kunne dukke opp fra de underligste steder i huset (rom som ikke er i daglig bruk osv.). Sakte men sikkert ble han akseptert av de «gamle damene». Den ene av dem regjerer helt klart gulv-områdene, mens nykommeren, han spretter lett opp på høye møbler og gjør seg «usynlig». Den andre pusen har sin faste plass i en kurv rett under varmepumpa, og i denne kurven ligger det ganske riktig et lysebrunt imitert mykt «skinnteppe».
Jeg ler litt når jeg leser hans beskrivelse av «de gamle damene». Den korthårede(som har hvit smekke og poter) er en bestemt frøken, som ganske riktig har satt ham på plass mange ganger og helt klart anser seg å være regjerende dronning. Den langhårede er litt mer nonchalant og bryr seg ikke så mye. Får hun gå i fred er det ikke noe problem her i verden. Mons har en helt annen personlighet, han viser med all tydelighet at han er glad i menneskene her, og han finner seg i å bli både løftet og båret av mitt lille barnebarn på 5 år, de to leker godt sammen og sprer glede i huset!
Jeg får helt vondt i hjertet da jeg leser at han er så bekymret for meg og hvordan jeg har det: Etter en ulykke for to år siden har jeg dessverre hatt mye smerter og har måttet innse at jeg ikke lenger kan tenke på å komme meg tilbake til jobben jeg har vært så glad i. Dette har preget meg mye, og det har vært en lang prosess å akseptere situasjonen og re-orientere seg. Det har vært tungt til tider! Imidlertid kjenner jeg veldig på at jeg må få Marianne til å fortelle Mons at det nå ikke er noen grunn til bekymring, siden jeg etterhvert har funnet tilbake til mange andre ting i livet som gjør at jeg nå har det veldig bra! Dette har hun heldigvis klart å formidle til ham.
Den brune sofaen med turkise puter kunne jeg umiddelbart ikke finne noen gjenkjenning til, men så kom jeg plutselig på at jeg i fjor hadde turkise puter i sofaen ute….og et brunt stort teppe!
Så det rareste av alt, skruene han viser Marianne: Etter ulykken jeg fortalte om, ble det operert inn bl.a. en metallskinne langs det ene lårbenet mitt. Denne er festet med fem skruer, og jeg har som nevnt hatt mye smerter etter ulykken. Røntgenbilder har vist at den nederste av disse skruene har fått seg en knekk, og legene har sagt at dette kan være noe som er problematisk. De vil gjerne fjerne alt metallet som ble satt inn (det var hele tre brudd i hofteregionen så det er en del), men jeg har vegret meg sterkt for å gjennomgå enda en operasjon. Jeg ser nok at jeg må begynne å jobbe men den saken!
Jeg ble etterhvert nesten kvalm av bare å se boksen med kalktablettene, så det er helt sant at jeg har slurvet med å ta disse over ganske lang tid. Jeg lover å begynne å ta dem igjen!
Lille skjønne Mons; Ingen, absolutt ingen skal få ta deg fra oss for du hører hjemme her nå! Dette har heldigvis Marianne også fått formidlet og trygget ham på nå i ettertid. Vi skal nok få mange gode år sammen videre vi!

Mathilde

brutus10klargjort

Referanser – her kan du lese om andres erfaringer

aron4-168x300

Aron, en nydelig leonberger gutt som jeg hentet hjem 16 mai for 4 år siden, (2011), allerede ved første møte kunne jeg merke en veldig følsom valp, det var som om han skjønte alt jeg sa til han, men også at han hadde mye å fortelle meg. Aron har alltid vært min ‘lille’ baby, jeg gjorde alt som en god hundeeier skal gjøre for å få et best mulig resultat, og lydig ble han, vi hadde noen fantastiske år med trening, turer og masse kos.

Men så merket jeg en endring, endringen skjedde etter han sloss med en annen hund, heldigvis fikk jeg skilt de, men etter denne episoden ble han dyster, aggressiv på andre hunder og overbeskyttende ovenfor meg. Noe som ble et stort problem med en så stor hund.. Jeg prøvde så godt jeg kunne å finne ut av hans problemer, siden jeg alltid har følt en spesiell kontakt med han. Men han gravde seg på en måte bare ned i sin egen tristhet. Etter mange uker der jeg virkelig hadde prøvd alt for å trene bort både sinne mot andre hunder, og hans usikkerhet og dominerende oppførsel som kom i ettertid av episoden med den andre hunden, så kontaktet jeg Marianne.

Jeg skrev ned spørsmål som hun skulle stille til Aron, og etter kort tid fikk jeg svar. Jeg satt å leste skrivet med tårer i øynene, en hund Marianne aldri har truffet, og likevel stemte alt hun sa vedrørende Aron! Små detaljer bare jeg vet, ting i mitt hodet som jeg bare har tenkt men aldri fortalt noen hadde hun fått ut av Aron! Aron skjønner så mye mer en jeg har trodd.

Dagene gikk og jeg merket ingen umiddelbar forandring, men dette kom etter hvert. Fordi jeg fikk en helt annen forståelse av min hund, han er en følsom gutt og jeg måtte lære meg å håndtere han på en annen måte. Jeg måtte slutte å være fortvilet og heller prøve å forstå min hund utifra hans ståsted, ikke mitt.

Etter uker med fortvilelse og frustrasjon fra oss begge begynte jeg å se endring, Aron ble så glad når det kom folk hit, noe han ikke hadde vært siden episoden. Han logret og ville ha kos og oppmerksomhet. Jeg klarte og senke skuldrene og se en glad Aron som nyter livet for første gang på lenge! Han kan ligge i timevis på sofaen og sove, isteden for å stå vakt å parat ved døren så fort han hører en lyd. Han er en mye roligere og lykkeligere hund, takket være at Marianne har vært nøkkelen til min og Arons kommunikasjon.

Alt handler om å få forståelse for sin hund, noe jeg virkelig har fått etter å ha kontaktet Marianne:)

Hilsen Helene
leo_liv-300x200

Leo var en hund som var trygg og hadde det godt hele sitt 12-årige liv. Men som oss mennesker så opplever også dyr traumer, og det skjedde med Leo. Han opplevde en brann, og i forbindelse med brannen var det mange høye lyder som røykvarsler, smell fra vinduer som knuste og sirener. Etter dette merket jeg at han ble veldig engstelig når det kom høye smell, som f.eks at det raste fra taket på vinteren, nyttårsraketter og røykvarslere. Da ble han så redd at han ikke klarte å roe seg på lang tid. Dette var utrolig vanskelig for meg som eier å se på for han hadde det vondt når det sto på.

Jeg kjenner Marianne fra før og hun har fortalt masse om dyrekommunikasjon, noe jeg var VELDIG skeptisk til. Jeg har rett og slett ikke hatt noen tro på det, men tenkte at det skadet ikke å prøve. Så er det et faktum at Leo ble helt rolig i forhold til røykvarslere og nyttårsraketter etter disse samtalene med Marianne. Han var fortsatt litt engstelig i forhold til når det raste fra taket, men også der klarte han å roe seg mye fortere. Jeg har ingen annen forklaring enn at samtalene hun hadde med Leo er grunnen til at både Leo og jeg fikk det mye bedre.

Hilsen positivt overrasket skeptiker
eminem-med-jenta-224x300

Eminem på 5 år var en Redd dyra-katt hvor eier var død. Han trivdes ikke på pusehuset og var deprimert og lei seg. Han trøstespiste og la på seg til en stor pus på over 8 kg. Han begynte å bite og klore og likte ikke de andre pusene. Han flyttet i fosterhjem til meg. Der bodde det også en pusejente på 11 år som han ble veldig sjalu på. Han gikk lett til angrep ved å bite og klore oss hardt så vi alle var litt “redd” han. Han angrep beina vår også hardt.

Marianne ble kontaktet og hun kjente med en gang at her var det mye spenning og sterke følelser og hun skjønte at han fikk aggressive utfall. I samtaler med Eminem kom det frem at han hadde opplevd mye vondt. Etter noen måneder flyttet han i nytt fosterhjem uten noen andre puser men med tre små barn. Energiene som Marianne hadde sendt fortsatte å jobbe i kroppens hans og han ble roligere men kunne fortsatt få små anfall, så de var usikre på om de kunne ha han. Men han ble bedre og bedre ettersom ukene/månedene gikk. Så det gjelder å være tålmodig.

Det nye fosterhjemmet adopterte han og skriver dette i dag: Han kan bite litt hvis man klapper han og han ikke vil mer. Eller hvis han blir leken eller maser. Men ikke hardt, akkurat som om han bare har den måten og si ifra om ting på, og han er en engel med barna! Og de leker og drar han med seg over alt. Vi har blitt så glad i han.. han er så spesiell. Han er som en bikkje og er med på alt der det skjer noe.

Tusen takk til Marianne som har jobbet så lenge med han. Det har virkelig gitt resultater. Men vi må være tålmodig for det kan gå lang tid – opptil flere måneder. Energiene jobber i kroppen i lang tid etter behandlingen. Jeg kan virkelig anbefale Marianne.

Hilsen Nina
anton-300x200

Hei.
Mitt navn er Trine Hvidsten. Jeg har en fransk bulldog ved navn Anton på fire år.
Marianne Skifjeld har kommunisert med Anton to ganger. Hun mailet meg det hun fikk av kommunikasjon med Anton, dette var bilder og svar Anton gav. Jeg ville gjerne ha svar på om han var plaget av noe og Marianne hadde fokus på dette i kommunikasjonen med Anton.

Mailen jeg fikk var svært rørende og treffsikker. Han følte seg elsket og hadde det bra, men den gav meg også et større innblikk i hvordan han hadde det, og hva som plager ham da han sliter med allergi.

I tillegg fikk hun opp at han hadde vondt, men at han kunne bli frisk. Jeg tok en ekstra tur til veterinæren og han fant ut at Anton hadde tannpine i fire tenner. Disse ble trukket, og Anton kviknet raskt til. Hun så også at han hadde problemer med lunger og luftveier, noe som stemmer siden han har allergi og svært trangt luftrør.

Kommunikasjonen gav meg en større nærhet og forståelse av tankene hans, og en påminnelse om at dyrene våre faktisk har følelser, tanker og ønsker. Leser disse mailene innimellom for å minne meg på hva som er viktig for Anton, og for å ikke glemme dette i en hektisk hverdag.

Dette kan jeg anbefale alle dyre eiere, for å få et nærmere forhold og forståelse for dyret ditt, og øke livskvaliteten for dere begge.

Takk Marianne
jens-300x179

Oktober 2011 fanget en av Redd Dyra’s medhjelpere to villkattunger på Klyve, de skulle kjøres til avlivning, og jeg kom for å hjelpe til. Jeg stoppet utenfor Grenland Dyreklinikk, og vegra meg.. Jeg løftet på teppet til fella, og der satt det to pelsdotter klistret inntil hverandre med store forskremte øyne og tittet på meg. Jeg ringte samboeren min og sa jeg kom hjem med to ville pelsdotter, til tross for all advarsel om at å temme vill-katter ikke er veldig lett. Hjemme hadde jeg to tam-kattunger, Simba og Sofia, på 8 uker, og det var disse små som skulle bli nøstenes skytsengler.

Vi startet med å ha de i et stort hundebur på soverommet, det var en kamp å skulle rense sandkassa og skifte på mat/vann. De var livredde, og kravlet langs veggene så fort noe bevegde seg i nærheten av buret. Etter to uker i bur, åpnet jeg døren til buret, slik at de kunne gå inn og ut som de ville. Etter kort tid plasserte vi tam-kattungene, Simba og Sofia sammen med Willy og Jens, som vi forresten døpte de. De lærte seg til at ikke alt var like skummelt som de trodde, og de ble alle bestevenner. Jeg glemmer ikke da alle fire lå krøllet i en ball på kveldene i sofaen, det var en fryd å se Willy og Jens endelig hadde nådd dit jeg visste de kunne nå. De ble noen ordentlige kosegriser, og mine to voksne Sofine og Reven, tok til seg en katt hver. De vasket og stelte med både Willy og Jens, og det var bare fryd og glede.

I mars 2012 skulle lykken snu brått for Jens, som klarte å komme seg ut utgangsdøra, og ut i den store verdenen han overhode ikke var vandt til. Han hadde fortsatt det «ville» instinktet i seg, og det var umulig å finne han igjen.. Vi hang opp lapper, averterte han i avisene og la han ut på nettsider/facebook, men det var ingen Jens å se. I november 2012 kom jeg i kontakt med Marianne Jenssen Skifjeld. Hun fikk fort kontakt med han, og hun fortalte meg at han var på Osebakken, og at han lengtet hjem. Han ville så sårt hjem, men fant ikke veien.. Hun fikk han ikke ut av hodet, og han tok stadig kontakt med henne, og jeg fikk mye behjelpelig informasjon. Jeg har selv vært noe skeptisk til dyretolkning, da jeg aldri har opplevd å se at det de gjør på nært hold. Marianne spurte om hun kunne henge opp lapper på Osebakken området, der hun trodde han var,
for å se om noen tok kontakt.

Dagen etter lappene ble hengt opp kom det inn en melding fra ei dame, som sa at Jens har oppholdt seg på Osebakken helt siden mars, og at han er identisk med han på lappen. Jeg trodde ikke mine egne ører, Marianne hadde rett, Jens var i live! Jeg og mamma kjørte til Strandberg, i gata damen sa han oppholdt seg, der stod han å spiste på en brødskive som lå i veien.. Jeg ropte ‘Jens, lille venn, kom til mamma’. Han tittet på meg, og det var tydelig at han kjente meg igjen. Han hadde oppholdt seg ved en bolig hvor det er 7 andre villkatter, som blir matet ute i et skjul. Han var ikke tynn, men det hadde han ifølge hun som ringte, vært i april/mai, det var da de begynte å mate han, og ta han noe innendørs.

Etter hvert ble han bare værende ute igjen sammen med de andre villkattene. Vi satt opp felle, og ventet spent, jammen gikk han ikke i den, og vi fikk fanget han. Endelig skulle Jens få komme hjem igjen. Jeg kan ikke tro at Willy sin bror endelig er hjemme igjen etter 9 måneder borte.. Marianne er en fantastisk dyretolk, som jeg er evig takknemlig for at ville hjelpe Jens og meg. Vi kan ikke få takket deg nok for at du fikk Jens hjem igjen. Nå kan jeg legge meg, med en ro i kropp og sjel, han er hjemme igjen. Jeg anbefaler Marianne til alle som måtte ønske å få kontakt med et bortkommet dyr. Hun legger all sin sjel i arbeidet, og det er absolutt verdt hver eneste krone! Takk for at du fikk Jens hjem igjen, Marianne. Du reddet han.

– Pia Therese Måsø/Pia’s lille omplassering for puselabber.